ukas profil intervju - Pandora Peaks

Pandora Peaks er èn med trakt og fire med tut som morer seg med å lage musikk og alt det fører med seg. På vokal har vi Heidi Bakåsmoen, som også spiller tangenter, Frank Kildal på gitar, Tom-Tom Erik Isaksen som driver med litt av hvert, gitar, keyboard og programmering, Egil Sperm Berntzen på bass og kor, og Cato Andrè Holmlund på trommer. Pandora Peaks ble dannet i 2005, uten at det lå noen dypere idè bak bandet enn at de syntes det var på tide å bli rockestjerner.

- Og hvordan går det med det? Er dere på vei mot stjernene?

- Etter at vi har prøvd, feilet og noen ganger lyktes med låter, har musikken vår utviklet seg og vi har fått en klarere og mer bevisst stil enn det vi hadde i begynnelsen. Vi var i utgangspunktet et ganske så tøft rockeband med hang til rå gitarer, sukkersøt vokal og innslag av diskorytmer. Nå beveger vi oss mer og mer over mot sjangeren hardpopband med hang til fengende ganger, vokal med baller og hyppigere og hyppigere innslag av elektronika. Forandringen i lydbildet kommer også av at vi har hatt en del utskiftninger av medlemmer, noe som har vært vel verdt det, selv om det har vært kjipt i overgangsfasene. Nå er imidlertid Pandora Peaks stabilt og harmonisk, faktisk mer enn vi noen gang hadde turt å håpe på. Det føles rett og slett skikkelig bra.

- Ja, da høres det ut som det går riktige veien. Har dere noe spesialfelt?

- Nei, vi har ingen spesialfelt, og kan som regel brukes til alt. Omtrent som poteten. Vi er
poteten.

- He he. Hva håper dere å oppnå med Pandora Peaks?

- Vi ønsker å spille musikken vår for flest mulig mennesker, gjerne på en gang. Å bli `big in Japan`, og å spille på Orange scene på Roskilde. De tinga henger ganske høyt.

- Kan Pandora Peaks skryte av at de har noen ekstra servicetjenester til fansen forutenom musikken?

- Vi er veldig glade for at du spør om akkurat det. Vi har nemlig et unikt lys-show som er under kontinuerlig utvikling. Hittil har det bestått av håndholdt strobelys og blinkeøredobber, kjøpt av moren til Heidi under en ferietur til Tenerife, solgt av en døvstum handelsmann med et lager av godsaker, blant annet en tiara som dessverre ble værende på lageret. Men målet er å utvide med blinkende tiara, moren til Heidi oppsøker døvstumme i Syden så ofte hun har anledning, og glow sticks til alle i nærmeste fremtid.

- Men så herlig at moren til Heidi stiller opp for bandet. Men over til noe helt annet. Er dere kjent med fenomenet `groupies`?

- Vi har hørt begrepet, men har vært plagsomt lite plaget av fenomenet. Imidlertid har vi noen trofaste venner som dukker opp dritings på hver eneste konsert på jakt etter søte rockegutter som har forvillet seg inn i lokalet. Så man kan jo kanskje si at publikummet vårt har groupies. Det er da noe.

- Helt klart. Og veldig kult for publikummet deres, he he. Hvorfor valgte dere navnet ”Pandora Peaks”?

- Vi er navnesøster med en amerikansk voksenfilmskuespillerinne som hadde sin storhetstid på 80-tallet. Hun har ekstremt store pupper, dårlig stil og ser litt sånn passelig tragisk ut når hun prøver å være sexy. Litt sånn som oss.

- Så dere føler dere har noen få skavanker?

- Det må være at vi har dårlig stil og ser litt sånn passelig tragiske ut når vi prøver å være sexy..

- Har dere noe annet dere gjerne vil nevne? Det kan være hva som helst.

- Vi liker Oslo. Veldig godt. Og ingen av oss er fan av DDE. Faktisk. Egil liker motorsyklister og vinker til alle han ser. Frank liker alle. Cato liker å bære utstyret sitt i en rød retrobag med hvite detaljer. Tom-Tom liker ingen. Heidi klarer ikke å bestemme seg for om hun liker Nintendo eller pumps best og har derfor et evig økonomisk dilemma gående.

- Åh, jeg vet. Sko kan gjøre livet ditt til et helvete! Du aner ikke… Fortell om hvordan dere lærte dere å spille.

- Vel, vi ble vel stort sett unnfanget med instrumentene i hendene hele gjengen. Foruten Cato da. Han spratt ut med et par bokser skismørning. Etter å ha blitt spådd en lysende fremtid i smørebransjen, ble han til slutt lei presset og kjøpte seg trommer. Sånn var det. 

- Good for him! Dere snakka litt om at dere har prøvet og feilet, og at dere nå er ganske fornøyde med hvor dere har havnet i deres musikkstil. Men hvilken musikksjanger mener dere selv at dere hører hjemme i?

- Vi er litt sånn passelig pretensiøse og kaller gjerne sjangeren heavy-pop-indie-rock med hint av disko og en spiseskje elektronika. Hardpop er et greit alternativ når man vil svare uten å tenke.
 
- Såpass, ja. Hva er det største dere har opplevd som band?

- To spillejobber i 2007 har festet seg. Den ene var oppvarming for Bill Wyman and his Rythm Kings på Rjukan. Fantastisk bra fra arrangørens side og vi fikk smaken på stjernetilværelsen. Og Bill Wyman. Et par helger etterpå spilte vi på Rockefeller. Rockefeller er Rockefeller.

- Jeg må jo bare spørre. Og den verste opplevelsen?

- Pandora Peaks er en solskinnshistorie totalt blottet for dårlige opplevelser.

- Det var da hyggelig, for dere. Da går jeg ut ifra at dere har noen solskinnsfremtidsplaner med bandet også?

- Ja, det har vi. Vi går i studio nå på sensommeren for å spille inn en låt vi skal lage musikkvideo til. Forhåpentligvis vil denne være ferdig innen året er omme. Ellers skal vi bruke sommeren til å masseprodusere låter slik at vi er klare til konsertsesongen starter igjen til høsten. På nyåret starter arbeidet med vår første langspiller som vi skal ha ferdig i 2009 en gang. Rundt 2010 bør vi være ganske big in Japan og fylle opp plassen foran Orange scene. Vi gleder oss!

- Vi også! Ønsker dere lykke til, og oppfordrer leserne til å ta en titt på Pandora Peaks profil her på Livecity.

av:
Sunny Magazine